FORSIDEN ADD MEG FANPAGE BLOGLOVIN' TWITTER DESIGN

hits

Etter første konsultasjon hos kjeveortoped forrige uke, gleder jeg meg bare til å fortsette!

Fra første øyeblikk jeg kom inn til jeg var ferdig, var helt overraskende bra. Resepsjonisten var imøtekommende og for ikke snakke om kjeveortopeden som virkelig hadde peiling på hva hun snakket om!

Jeg fikk endelig et ordentlig svar på problemet jeg har hatt i mange år og en god forklaring på hvorfor det er sånn.

Problemet jeg har hatt med tannleger/kjeveortopeder før, er at de snakker «tannlegespråk» og jeg blir bare sittende som et spørsmålstegn når jeg kommer ut.

Denne kjeveortopeden så fort at jeg var A-pasient, som vil si at jeg har en så alvorlig bittfeil, at kjeveoperasjon er nødvendig og jeg får 100% dekket av HELFO.

Behandlingen starter ikke før i slutten av sommeren eller høsten. Men gleder meg til å endelig kunne få behandling for noe som har vært en stor plage, både når det kommer til smerter og det å være redd for å smile med tennene! 😬




Jeg har på ingen måte tenkt å bli noen mammablogger. Men jeg har veldig lyst å skrive litt om det å være 50% alenemor og være sammen med en på andre siden av jorden.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, bor min kjæreste Rafael, i Den Dominikanske Republikk. Noe som til tider er veldig slitsomt og vondt. Ikke misforstå meg, vi klarer oss veldig bra. Men savnet er veldig stort. Vi snakker mye på FaceTime og snakker sammen daglig, men til tider føler jeg meg veldig alene.

Gabriel er snart 3 måneder og heldigvis forstår han ikke så mye av det enda.

Rafael har på den ene måneden han har vært borte, gått glipp av mye. For hver dag skjer det noe nytt.

Selvfølgelig vil mange fedre gå glipp av mange «første ganger» hvor babyen gjør nye ting. Men de fleste kommer jo hjem på kvelden fra jobb og får tilbringe litt tid daglig med den lille.

Som mange sier til meg, er dette noe vi burde ha tenkt på før vi fikk et barn sammen. Men det var lettere sagt enn gjort. Vi begge var klar over avstanden og visste det ville bli tider som kunne være vanskelige når vi var fra hverandre. Jeg sier ikke at det ikke går bra, for det gjør det så absolutt! Gabriel er en rolig liten gutt, som gir veldig mye glede i hverdagen og som gjør at de dagene Rafael ikke er her, mye bedre. Men jeg snakker om savnet. Når man tenker familie, tenker man mor, far og barn som bor sammen i samme hus og i samme land. Med tiden vil vi nok gjøre det, ved at Rafael flytter hit. Men prosessen kan være lang og det er mange kriterier som skal fylles for at han kan få oppholdstillatelse.

Selv om jeg elsker å reise og elsker å være i Cabarete, så er det ikke noe jeg kan gjøre 2 ganger i året hele tiden. For ikke bare koster det mye, men for at jeg skal kunne bli ferdig med utdanning og jobbe, kan jeg ikke bare ta fri til å reise når det passer meg eller oss. Det er heller ikke bare bare å reise med en liten. Noen dager skulle jeg gjerne hatt en private jet og tatt helgeturer til Cabarete.

Heldigvis går tiden fort nå, så om ikke så altfor lenge ses vi igjen.




I dag har jeg endelig fått konsultasjon til kjeveortoped for vurdering av kjeveoperasjon.

Da jeg gikk på ungdomsskolen skulle jeg i utgangspunktet ha regulering, grunnet skjevt bitt og skjevt kjeveledd. Jeg fikk på den tiden en bøyle som går rundt hele hodet som jeg både skulle gå med på dagen og sove med om natten. Men da dette var veldig ubehagelig, ville jeg ikke bruke den. Så jeg sluttet å gå til kjeveortoped, selv om behovet for regulering var nokså stort.

Senere på ungdomsskolen begynte jeg å kjenne smerter i kjeven, ved at kjeven låste seg og jeg hadde mye vondt i hodet. Ikke nok med det, så begynte jeg også å se hvorfor jeg trengte det. Bittet mitt oppe var så skjevt at når jeg smilte syntes det skikkelig. Hvertfall for meg. Folk begynte å legge merke til at jeg alltid holdt hendene foran munnen når jeg lo og begynte å spørre hvorfor.

Men skrekken for å få bøyle, stoppet meg fra å dra tilbake til kjeveortopeden.

Da jeg hadde fylt 19, begynte problemene igjen å komme. Det gjorde til tider så vondt i kjeven at jeg følte noen hadde slått meg hardt i siden av ansiktet. Jeg gikk da til tannlegen og fikk en gom som skulle lindre smertene, da tannlegen min mente det ikke var noe behov for regulering.

Etter å ha prøvd dette en liten stund uten at smertene ga seg, dro jeg til en annen tannlege. Der fikk jeg beskjed om at behovet for regulering var stort. Men da, som tidligere tok jeg aldri kontakt med kjeveortoped grunnet skrekken for bøyle.

Jeg har hatt lyst til å få ordnet på tennene veldig lenge og pratet om det i lang tid! Og nå som jeg endelig har tatt kontakt med kjeveortopeden, gleder jeg meg! Jeg gleder meg til å kunne kikke i speilet å se at tennene mine er rette og ikke være redd for å smile med tennene!




I kveld kom jeg til å tenke på at jeg faktisk har en blogg som har vært svært lite aktiv de siste 4 årene. Wow, så mye forandringer siden siste innlegg.

Etter siste innlegg dro jeg til Den Dominikanske Republikk for å ta opp fag og for å komme meg litt bort fra dette «kjedelige norske liv». Det var 3 måneder med veldig mye innhold og litt for mye alkohol. Men igjen så var det en utrolig fin opplevelse for meg som person og jeg vokste mye på turen.

Noe som jeg absolutt ikke planla på turen, var å møte noen. Men det gjorde jeg.

Jeg dro tilbake for et semester til, bare 1,5 måned etter jeg dro hjem. På mange måter følte jeg at jeg ikke var ferdig med Cabarete. Jeg lengtet tilbake det første minuttet jeg satte meg på flyet hjemover. Jeg hadde bestemt lang tid på forhånd at tilbake dit skulle jeg.

Igjen var dette 3 veldig innholdsrike måneder, hvor en veldig stor del av tiden innebar at jeg var syk. Jeg lærte en del spansk og kan i dag forstå nok til å kunne prate litt.

Noen måneder senere begynte kroppen min å føles veldig rar og jeg begynte å mistenke at jeg var gravid. Ettersom jeg tok flere tester som var negative, så ble det glemt bort.

Etter noen uker hjemme i Norge, måtte jeg ta nok en test. Testen var VELDIG positiv. På dette tidspunktet, var Rafael (som er kjæresten min) hos meg i Norge. Vi var begge veldig glad til tross for at vi ikke hadde vært sammen så veldig lenge. Det vanskelige var at Rafael måtte dra hjem igjen og fortsatt må det hver gang han kommer til Norge.

Det har vært mange tårer de gangene vi har måttet dra fra hverandre og det blir ikke akkurat noe lettere, jo lengre vi er sammen.

Uansett; 9 måneder senere kom vår lille Gabriel til verden etter 9 lange måneder og en nokså hard fødsel hvor jeg mistet en del blod. Det er virkelig sant det folk sier om at man føler seg lykkelig på en måte man aldri har vært før.

For 2 år siden, kunne jeg aldri sett for meg at jeg skulle få en familie. Men i dag er jeg virkelig så lykkelig. Livet gir så mye mer mening etter lille kom til verden.




Wow, dette var rart. Lenge siden jeg i det hele tatt har vært innom bloggen. Grunnen til det er nok at blogging ikke er en del av den personen jeg har blitt. Samtidig hadde jeg mange tanker som jeg ville skrive ned en plass, men som jeg også ville dele med noen. 

Så here we go: 

Det er en ting som plager meg veldig mye. Det er at mange er veldig dømmende når det kommer til plastisk kirurgi. Det har seg sånn at de fleste som går inn for en slik operasjon, gjerne har veldig dårlig selvtillit og vil gjøre noe med dette. Det som er idioti, er jo såklart samfunnet vi lever i idag som får oss til å vurdere sånt. Men then again; desverre kan vi ikke gjøre noe med samfunnet uansett hvor mye vi prøver. Vi har de som dømmer deg uansett hva du gjør. 

For noen år siden bestemte jeg meg for å ta min aller første operasjon. Jeg gikk i åttende klasse og var på den tiden ganske følsom for kommentarer. Jeg var lei av at de rundt meg (dette gjaldt både familie og venner) skulle kommentere at jeg hadde utstående ører. Så jeg fikset på ørene mine. Selv om jeg har måttet fikse på de på nytt, er ikke dette noe jeg angrer på. 

Neste år skal jeg gå inn for en ny operasjon som da er litt større og som har med at kjeven min er skjev og dette er ikke bare synlig på tennene mine, men også i ansiktet mitt og dette har gjort at siden jeg gikk på mellomtrinnet har jeg måttet (ikke turt å vise frem) holde hendene foran munnen når jeg ler eller smiler. Jeg har også lyst å ta neseoperasjon og hakeløft. 

Mange tenker nok at jeg følger samfunnet og dets syn på hvordan mennesket skal være. Men igrunn så vil jeg ikke si at det er sånn. Man har komplekser og jeg har bare lyst å føle meg som meg selv, for det gjør jeg ikke nå. 

Peace out ✌🏼️




Hvem er jeg egentlig? Hva er mine planer for livet? Hvor ser du deg selv om 20 år? 
For å være helt ærlig, jeg vet ikke. Jeg aner ikke! Hadde jeg blitt spurt om dette for 2 år siden, ville jeg svart at en dag skal jeg bli barnevernspedagog og om 20 år, har jeg barn, mann, hus og bil og driver med musikk. For 2 år siden hadde jeg planer. Planer om å klare å fullføre videregående med glans, planer om å gå på høyskole. Planer om at jeg aldri skulle bli usikker. Jeg var ei sjenert jente som for det meste holdt meningene sine for seg selv. Hvor ble den jenta av?

 Jeg har gjort og sagt utrolig mye dumt de siste to årene. Altså det siste halvåret har vært verst. Hodet mitt har ikke vært på riktig plass i det hele tatt og det er fortsatt ikke der det burde være, men det kommer seg. Kanskje jeg finner tilbake til den uskyldige og snille Veronica. Kanskje den jeg har blitt, er den jeg kommer til å være, men jeg jobber med meg selv hele tiden for å bli en bedre versjon. 1 friår er hvertfall det neste på planen min. 1 år til å finne tilbake til meg selv. 1 år til å få nye bekjentskaper og fokusere litt på fremtiden. 

 






En gang i fjor mistet jeg blogglysten og egentlig motivasjon til alt. Ting ga ikke mening for meg i det hele tatt og dermed ble bloggen lagt lengst bak i hodet mitt. Jeg har tenkt lenge på å begynne å blogge litt smått igjen og nå har jeg slettet alle gamle blogginnlegg og bestemt meg for å prøve. Blogging er noe jeg har savnet veldig. Savnet å uttrykke meg med mine ord og mine tanker. Savnet de faste leserne mine og kommentarene jeg fikk. 

Starter med å fortelle litt om de siste månedene. 
Har fylt 19 år, noe som jeg ikke har feiret. Men tenker som så at det er bedre å feire når jeg kommer til et rundt tall. Jeg måtte flytte for et par måneder siden og har siden da bodd litt hos ei vennine, litt hos min far og endte opp på internatet på skolen etter det. Nå har jeg vært heldig å fått meg en utrolig koselig leilighet på Ulefoss som passer meg ypperlig. Jeg har også vært russ og hatt en helt fantastisk russetid som endte litt dårlig, med litt for mye red bull som blandevann. Ups, stupid girl. Jaja, kan vel si at jeg har lært at red bull ikke er noe for meg nå. 



Etter russetiden, så er det jo selvfølgelig naturlig at eksamen kommer. Hmm, eksamen ja. Hva skal jeg si? Den gikk forsåvidt rett vest for meg. Sto på muntlig med en sterk 3, holdt på å stryke på norsk og for å toppe det hele. Jeg strøyk på matteeksamen. Men den kan jeg heldigvis ta opp igjen i november og stresser ikke med det enda. Sto i alle fag og gikk ut av påbygg med 2 i snitt. Så må jeg ikke glemme at jeg har tatt tatovering! Har hatt lyst til det lenge og visst lenge hva jeg ville ta. Tatoveringen er dedikert til oldemoren min, en helt fantastisk person som døde for noen år tilbake. 



De siste ukene som har vært nå, har jeg savnet vennina mi i Notodden masse, samtidig som jeg har tenkt lenge på å besøke den gamle læreren min fra barn og ungdom. Ja, jeg besøkte læreren min. En lærer som henne er sjeldent man finner. Hun var støtteapparatet mitt gjennom hele andre året. En lærer som hadde troa på meg og som alltid kom med positive ord. Derfor var jeg med henne og den nye barn og ungdomsklassen på tur og hadde en koselig gåtur sammen etterpå. Var mye gledestårer der og en rygg som var full av myggstikk når jeg kom hjem. 

I skrivende stund koser jeg meg i den nye leiligheten og begynner å få ting på plass. Så til slutt vil jeg bare si at det er godt å være tilbake! 





P R E S E N T A S J O N
Her kan du skrive litt om deg selv :-))

K A T E G O R I E R
Blogg

A R K I V
Mai 2018
April 2018
Mai 2016
Juli 2014
Juni 2014